28. juni 2008 skulle vi i bryllup til våre gode venner Marianne og Kristoffer og bestemor Aud og besten Karl Ove skulle være barnevakter. I det vi skal til å gå inn til vielsen får vi Karl Ove på telefonen. Han og Aud sitter i en ambulanse på vei til sykehuset. Det som hadde skjedd var at Ellinor etter et bleieskift plutselig hadde blitt helt hvit i ansiktet og blå på leppene. Kroppen ble helt slapp og øynene rullet bakover i hodet på henne. Skrekkslagen løp Aud utenfor med henne og der var Karl Ove og Preben, vår gode nabo. Preben nølte ikke et sekund og løp inn og ringte en ambulanse som var på pletten to minutter senere. I ambulansen på vei til sykehuset hadde Ellinor kviknet til og virket å være sitt helt vanlige jeg igjen. Men besteforeldrene ville selvsagt ikke dra hjem med henne før en lege hadde sjekket henne. På Bærum sykehus hadde de ingen barneavdeling så Ellinor ble sendt videre til Rikshospitalet. Der tok de mange prøver og sa de hørte en liten bilyd på hjertet hennes som de ville sjekke nærmere. Men denne bilyden kunne ikke forklare anfallet hennes så hun ble sendt til EEG-utredning også. Etter et par uker ble det ved ultralyd av hjertet konstantert at hun hadde en ASD sekundum; et lite hull mellom de to forkamrene. Legen mente at det var 50 % sjanse for at det kom til å gro av seg selv, så vi skulle komme inn til ny sjekk neste år. Frem til da var det bare å behandle Ellinor som alle andre 1-åringer, da hullet ikke ville få noen konsekvenser for henne før hun ble større.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar